april 2012

Nesten

  • ☆21.04.2012 kl.19:20 ☆

Jeg sto på badet, gransket arrene mine. De ble mer og mer usynlige for hver dag som gikk. I morgen ville det være seks uker siden jeg hadde kuttet. Seks uker, det var lenge det. Panikken begynte å spre seg, den rolige følelsen etter joggeturen ga seg. Jeg ble redd. Seks uker!? 

Jeg husker ikke mer. Jeg husker bare at jeg veldig veldig ville kutte, jeg husker at jeg følte at jeg mistet meg selv mer og mer. Jeg husker at jeg ikke klarte mer da jeg hadde fått den bekreftende meldingen. "Så kutt da..". Jeg husker at det var da jeg skjønte det, skjønte at ingen brydde seg lengre, at jeg bare kunne gjør det. Så da gjorde jeg det da. Jeg kuttet og kuttet.

Var det verdt det? Var "smerten" verdt å kaste bort 5 uker og 6 dager? Jeg vet ikke jeg. Det føltes kjempe godt å bare sitte der og se på blodet mitt, bare sitte der og se at det samlet seg i små dråper av rødt blod. Det føltes godt å sitte der, mens det begynte å svi.

Det var bare en ting, Det gjorde ikke vondt. Jeg kjente blodet, så klart sved det litt, men det gjorde ikke så vondt. Var det at jeg ikke hadde noe skarpt nok? Jeg måtte bare ta det jeg fant, mamma hadde gjemt noe. Det burde ha gjort mer vondt, burde det ikke? Jeg talte kuttene i dag og det var over 30. Ikke alle er like dype og sånn, men det var vanskelig med den uskarpe greia. 

Jeg tør ikke si det til mamma, hun sender meg til psykolog. Jeg tør ikke si det til pappa, han blir sint. Jeg tør ikke si det til dem, de blir så skuffet.

Selvbilde

  • ☆17.04.2012 kl.21:26 ☆

Da jeg var liten hadde jeg et veldig dårlig selvbilde. Alle andre var så vakre, mens jeg rett og slett bare var stygg. Helt forferdelig, æsj, ikke noe skjønnhet i siktet. Dette gikk jeg og tenkte før noen fortalte meg at jeg kom til å se ut som søskenbarnet mitt når jeg ble stor. Da ble jeg glad og sammenlignet meg selv med den stygge andungen. Kanskje det faktisk var litt håp for meg? 

Ting begynte gradvis å gå bedre, jeg fikk mer og mer selvtillit. Jeg levde i en bobble, jeg trodde på det folk sa til meg, jeg trodde jeg var pen. Ikke nydelig, men sånn normalt pen. Denne bobblen sprakk da jeg begynte i 8. klasse. Jeg fikk et anderledes syn på det meste, jeg ble litt eldre. Jeg prøvde å kaste opp. Etter flere forsøk klarte jeg det. Etter det gikk det bare nedover. Jeg prøvde å slutte å spise, og jeg kuttet mer og mer. Jeg ville straffe meg selv, jeg ble avhengig. Til slutt merket foreldrene mine det, og alt var helt jævelig.

Nå har jeg snakket med foreldrene mine og en helsesøster. Jeg har ikke kuttet på 5 uker og 4 dager, jeg spiser _mye_, og folk sier jeg virker gladere. Jeg kutter kanskje ikke lengre, men det er der fremdeles. Jeg har fremdeles dager jeg nesten ikke klarer å forlate huset fordi jeg føler meg så forferdelig stygg, jeg får fremdeles tårer i øynene når jeg gransker meg selv i speilet, jeg vil fremdeles kutte, jeg vil fremdeles klandre meg selv, jeg trekker fremdeles inn magen uten å være klar over det, jeg hater fremdeles meg selv.

Jeg vet ikke jeg, er ting bedre? Jeg savner å kutte, foreldrene mine overvåker meg mens jeg spiser, jeg må enkelte dager konsentrere meg for ikke å begynne å gåte bare noen snakker til meg. Så, hva skal jeg tro? Folk sier jo at ting er bedre, skal jeg høre på dem?

Hjemme igjen

  • ☆09.04.2012 kl.00:10 ☆



Jeg jogget fortere mens målet formet seg i hode mitt. Nå skulle jeg gjøre det. Jeg jogget nesten hele veien i strekk, det hadde jeg aldri gjort før. Nå ville jeg frem, fort, før jeg skiftet mening. Andpusten begynte jeg å jogge saktere. Snart gikk jeg. Jeg gikk på den vesle trebroen. Den virket så liten, men samtidig så stor. Nå var alt jeg kunne merke av å ha løpt litt smerter i magen og en ekkel kvalme. Jeg gikk frem og tilbake, så utfor kanten. På den ene siden var det nesten ikke noe vann, det var bare store steiner. På den andre siden var det mye vann, der kunne mansikkert ha overlevd ganske greit. Tanken fikk meg til å grøsse. Folk som kjørte forbi så på meg. Det var som om de skjønte at jeg ikke bare var på en vanlig joggetur, var det så synlig? Jeg så ned igjen. Brua var alt for liten, jeg ville ha overlevd. Ville jeg egentlig dette, ville jeg dø? Nei, eller jo, eller nei. Gråtkvalt sto jeg der. Visste ikke hva jeg skulle gjøre, livredd som jeg var.

Det ble til at jeg gikk litt unna brua, gikk til andre siden av veien. Der litt mot den gamle, nedsnødde lekeplassen, satte jeg meg ned på en tørr asfaltflekk.
Alt virket anderledes jo lengre og lengre jeg kom meg vekk fra brua. Jeg ville egentlig ikke dette, ikke i dag, ikke sånn. Jeg ville ikke hoppe ned i det kalde vannet og risikere å drukne. Å drukne var en av mine verste mareritt, jeg ville ikke at det skulle ende sånn.

14 år gammel jente som er redd for alt og alle, sliter med stor skadetrang og spiseforstyrrelser? Er ikke sikker på hva som er galt med meg en gang.
------------------------------------------------------------------
N E I T H

N E I T H

14, Hol


☆ Designet er laget av Liam
hits