april 2012

Nesten

  • ☆21.04.2012 kl.19:20 ☆

Jeg sto p badet, gransket arrene mine. De ble mer og mer usynlige for hver dag som gikk. I morgen ville det vre seks uker siden jeg hadde kuttet. Seks uker, det var lenge det. Panikken begynte spre seg, den rolige flelsen etter joggeturen ga seg. Jeg ble redd. Seks uker!?

Jeg husker ikke mer. Jeg husker bare at jeg veldig veldig ville kutte, jeg husker at jeg flte at jeg mistet meg selv mer og mer. Jeg husker at jeg ikke klarte mer da jeg hadde ftt den bekreftende meldingen. "S kutt da..". Jeg husker at det var da jeg skjnte det, skjnte at ingen brydde seg lengre, at jeg bare kunne gjr det. S da gjorde jeg det da. Jeg kuttet og kuttet.

Var det verdt det? Var "smerten" verdt kaste bort 5 uker og 6 dager? Jeg vet ikke jeg. Det fltes kjempe godt bare sitte der og se p blodet mitt, bare sitte der og se at det samlet seg i sm drper av rdt blod. Det fltes godt sitte der, mens det begynte svi.

Det var bare en ting, Det gjorde ikke vondt. Jeg kjente blodet, s klart sved det litt, men det gjorde ikke s vondt. Var det at jeg ikke hadde noe skarpt nok? Jeg mtte bare ta det jeg fant, mamma hadde gjemt noe. Det burde ha gjort mer vondt, burde det ikke? Jeg talte kuttene i dag og det var over 30. Ikke alle er like dype og snn, men det var vanskelig med den uskarpe greia.

Jeg tr ikke si det til mamma, hun sender meg til psykolog. Jeg tr ikke si det til pappa, han blir sint. Jeg tr ikke si det til dem, de blir s skuffet.

Selvbilde

  • ☆17.04.2012 kl.21:26 ☆

Da jeg var liten hadde jeg et veldig drlig selvbilde. Alle andre var s vakre, mens jeg rett og slett bare var stygg. Helt forferdelig, sj, ikke noe skjnnhet i siktet. Dette gikk jeg og tenkte fr noen fortalte meg at jeg kom til se ut som sskenbarnet mitt nr jeg ble stor. Da ble jeg glad og sammenlignet meg selv med den stygge andungen. Kanskje det faktisk var litt hp for meg?

Ting begynte gradvis g bedre, jeg fikk mer og mer selvtillit. Jeg levde i en bobble, jeg trodde p det folk sa til meg, jeg trodde jeg var pen. Ikke nydelig, men snn normalt pen. Denne bobblen sprakk da jeg begynte i 8. klasse. Jeg fikk et anderledes syn p det meste, jeg ble litt eldre. Jeg prvde kaste opp. Etter flere forsk klarte jeg det. Etter det gikk det bare nedover. Jeg prvde slutte spise, og jeg kuttet mer og mer. Jeg ville straffe meg selv, jeg ble avhengig. Til slutt merket foreldrene mine det, og alt var helt jvelig.

N har jeg snakket med foreldrene mine og en helsesster. Jeg har ikke kuttet p 5 uker og 4 dager, jeg spiser _mye_, og folk sier jeg virker gladere. Jeg kutter kanskje ikke lengre, men det er der fremdeles. Jeg har fremdeles dager jeg nesten ikke klarer forlate huset fordi jeg fler meg s forferdelig stygg, jeg fr fremdeles trer i ynene nr jeg gransker meg selv i speilet, jeg vil fremdeles kutte, jeg vil fremdeles klandre meg selv, jeg trekker fremdeles inn magen uten vre klar over det, jeg hater fremdeles meg selv.

Jeg vet ikke jeg, er ting bedre? Jeg savner kutte, foreldrene mine overvker meg mens jeg spiser, jeg m enkelte dager konsentrere meg for ikke begynne gte bare noen snakker til meg. S, hva skal jeg tro? Folk sier jo at ting er bedre, skal jeg hre p dem?

Hjemme igjen

  • ☆09.04.2012 kl.00:10 ☆



Jeg jogget fortere mens mlet formet seg i hode mitt. N skulle jeg gjre det. Jeg jogget nesten hele veien i strekk, det hadde jeg aldri gjort fr. N ville jeg frem, fort, fr jeg skiftet mening. Andpusten begynte jeg jogge saktere. Snart gikk jeg. Jeg gikk p den vesle trebroen. Den virket s liten, men samtidig s stor. N var alt jeg kunne merke av ha lpt litt smerter i magen og en ekkel kvalme. Jeg gikk frem og tilbake, s utfor kanten. P den ene siden var det nesten ikke noe vann, det var bare store steiner. P den andre siden var det mye vann, der kunne mansikkert ha overlevd ganske greit. Tanken fikk meg til grsse. Folk som kjrte forbi s p meg. Det var som om de skjnte at jeg ikke bare var p en vanlig joggetur, var det s synlig? Jeg s ned igjen. Brua var alt for liten, jeg ville ha overlevd. Ville jeg egentlig dette, ville jeg d? Nei, eller jo, eller nei. Grtkvalt sto jeg der. Visste ikke hva jeg skulle gjre, livredd som jeg var.

Det ble til at jeg gikk litt unna brua, gikk til andre siden av veien. Der litt mot den gamle, nedsndde lekeplassen, satte jeg meg ned p en trr asfaltflekk.
Alt virket anderledes jo lengre og lengre jeg kom meg vekk fra brua. Jeg ville egentlig ikke dette, ikke i dag, ikke snn. Jeg ville ikke hoppe ned i det kalde vannet og risikere drukne. drukne var en av mine verste mareritt, jeg ville ikke at det skulle ende snn.

14 r gammel jente som er redd for alt og alle, sliter med stor skadetrang og spiseforstyrrelser? Er ikke sikker p hva som er galt med meg en gang.
------------------------------------------------------------------
N E I T H

N E I T H

14, Hol


☆ Designet er laget av Liam
hits