Everything goes right to hell, let's celebrate it with some calories!

  • ☆15.06.2012 kl.06:53 ☆

Jeg har vært masse sosial med flere folk i det siste. Det er skremmende og jeg er utslitt. Alt er så ekkelt og jeg klarer ikke å få ut tanken om at hele klassen nå vet at det er noe galt med meg.

Jeg skulle ha et engelsk fremlegg om en bok, jeg visste alt hva jeg skulle si, men det var før læreren tvang meg til å starte. Jeg måtte være helt først, mitt værste mareritt. Jeg ville gråte allerede før jeg reiste meg og stilte meg oppe ved tavla, alle så på meg og jeg stirret ned i bakken. Da jeg startet merket jeg med en gang at det ikke gikk så bra. Jeg fomlet med ordene, stammet nærmest og siden jeg hadde bok nr. 2 i en serie, ble det ufattelig rotete i tillegg. Heldigvis klarte jeg og holde tårene inne til jeg var ferdig. Det som ødela mest var at jeg satt fremst så alle som skulle fremføre etter meg så de tårevåte øynene mine. Til slutt måtte jeg bare gå, så jeg gikk ned på do og satt meg der til de fleste var ferdige, så måtte jeg opp igjen for det var siste time. Etter det snakket læreren min med meg og prøvde og overbevise meg om at jeg hadde en av de bedre fremleggene og bla bla bla. Hun sa jeg fikk en god karakter, men det var ikke det jeg tenkte på. Nå visste alle at det var noe galt med meg.

Det går bra nå da, jeg tenker ikke så mye på det lengre. Jeg ble bare så ufattelig sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å holde tårene tilbake.

// tuuuummmbllllr <3 my drugg

Jeg er kommet ganske godt over den hendelsen nå, bare følte for å skrive om det. Nå er det kaloriene som plager meg mest. Allerede 200 i dag og klokka er ikke 7 en gang. Jeg føler meg helt jævelig. Jeg hadde egentlifg tenkt å kaste opp, for jeg har startet med det igjen, men jeg turte ikke fordi det regnet masse og det lagde mye lyd på badet og jeg er livredd for lyd. Nå kan jeg ikke for brødrene mine har stått opp. Jeg får aldri noe tid alene nå! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er jo flytende kalorier da, så det er kanskje ikke så ille, men ååååhhhh! Jeg orker ikke dette mer, alt er så fucked up. Masse sosial = masse kalorier = masse masse sint og sliten. Jeg vil låse meg inne på rommet mitt og aldri komme ut. Bare liggeder og drikke sitron og sitte på tumblr.

Nå gruer jeg meg til skolen. Huff.

I remember tears streaming down your face

  • ☆31.05.2012 kl.20:40 ☆

Hei, det er lenge siden. Ting går sånn passe tror jeg. Vet ikke. Vet ingenting. Tok bussen alene i dag, var livredd.

Jeg vil gråte hele tiden nesten. Jeg vil gråte når jeg tar i mat, når jeg spiser mat, når jeg ser tynne folk, når jeg ser pene folk, når jeg ser hvordan mamma skjelver, når jeg ser meg i speilet, når jeg hører på musikk, når jeg må si noe i timene på skolen, når læreren min snakker til meg, når folk jeg ikke kjenner godt snakker til meg, når folk ser på meg, når jeg starter å tenke, når jeg ser skygger og skikkelser over alt, jeg vil gråte hele tiden.

Jeg er kjempe bekymra for mamma. Det å se hvordan hun prøver å holde hendene i ro, mens de skjelver som bare faen. Det å se at hun noen ganger ikke klarer å gå selv, hvordan hun enten må bli støttet av noen, eller krype over gulvet fordi beina skjelver for mye til at de kan holde henne oppe. Det knuser meg. Jeg hater å se hvor mye tynnere hun blir. Hun går så mye ned i vekt, og så fort! Jeg hater den forferdelig samvittigheten jeg får når jeg er borte, når jeg ikke hjelper nok til i huset, når hun har vondt, når hun er trøtt og sliten og lei seg. Jeg vil så veldig gjerne bytte! Jeg vil ta vekk all smerten hennes, jeg vil heller ha den selv enn at hun skal ha alt. Mamma må kanskje sitte i rullestol, ikke alltid, men noen ganger. Hun har kanskje ME. Det skremmer livet av meg.

Jeg er livredd, og utslitt.

Nesten

  • ☆21.04.2012 kl.19:20 ☆

Jeg sto på badet, gransket arrene mine. De ble mer og mer usynlige for hver dag som gikk. I morgen ville det være seks uker siden jeg hadde kuttet. Seks uker, det var lenge det. Panikken begynte å spre seg, den rolige følelsen etter joggeturen ga seg. Jeg ble redd. Seks uker!? 

Jeg husker ikke mer. Jeg husker bare at jeg veldig veldig ville kutte, jeg husker at jeg følte at jeg mistet meg selv mer og mer. Jeg husker at jeg ikke klarte mer da jeg hadde fått den bekreftende meldingen. "Så kutt da..". Jeg husker at det var da jeg skjønte det, skjønte at ingen brydde seg lengre, at jeg bare kunne gjør det. Så da gjorde jeg det da. Jeg kuttet og kuttet.

Var det verdt det? Var "smerten" verdt å kaste bort 5 uker og 6 dager? Jeg vet ikke jeg. Det føltes kjempe godt å bare sitte der og se på blodet mitt, bare sitte der og se at det samlet seg i små dråper av rødt blod. Det føltes godt å sitte der, mens det begynte å svi.

Det var bare en ting, Det gjorde ikke vondt. Jeg kjente blodet, så klart sved det litt, men det gjorde ikke så vondt. Var det at jeg ikke hadde noe skarpt nok? Jeg måtte bare ta det jeg fant, mamma hadde gjemt noe. Det burde ha gjort mer vondt, burde det ikke? Jeg talte kuttene i dag og det var over 30. Ikke alle er like dype og sånn, men det var vanskelig med den uskarpe greia. 

Jeg tør ikke si det til mamma, hun sender meg til psykolog. Jeg tør ikke si det til pappa, han blir sint. Jeg tør ikke si det til dem, de blir så skuffet.

Selvbilde

  • ☆17.04.2012 kl.21:26 ☆

Da jeg var liten hadde jeg et veldig dårlig selvbilde. Alle andre var så vakre, mens jeg rett og slett bare var stygg. Helt forferdelig, æsj, ikke noe skjønnhet i siktet. Dette gikk jeg og tenkte før noen fortalte meg at jeg kom til å se ut som søskenbarnet mitt når jeg ble stor. Da ble jeg glad og sammenlignet meg selv med den stygge andungen. Kanskje det faktisk var litt håp for meg? 

Ting begynte gradvis å gå bedre, jeg fikk mer og mer selvtillit. Jeg levde i en bobble, jeg trodde på det folk sa til meg, jeg trodde jeg var pen. Ikke nydelig, men sånn normalt pen. Denne bobblen sprakk da jeg begynte i 8. klasse. Jeg fikk et anderledes syn på det meste, jeg ble litt eldre. Jeg prøvde å kaste opp. Etter flere forsøk klarte jeg det. Etter det gikk det bare nedover. Jeg prøvde å slutte å spise, og jeg kuttet mer og mer. Jeg ville straffe meg selv, jeg ble avhengig. Til slutt merket foreldrene mine det, og alt var helt jævelig.

Nå har jeg snakket med foreldrene mine og en helsesøster. Jeg har ikke kuttet på 5 uker og 4 dager, jeg spiser _mye_, og folk sier jeg virker gladere. Jeg kutter kanskje ikke lengre, men det er der fremdeles. Jeg har fremdeles dager jeg nesten ikke klarer å forlate huset fordi jeg føler meg så forferdelig stygg, jeg får fremdeles tårer i øynene når jeg gransker meg selv i speilet, jeg vil fremdeles kutte, jeg vil fremdeles klandre meg selv, jeg trekker fremdeles inn magen uten å være klar over det, jeg hater fremdeles meg selv.

Jeg vet ikke jeg, er ting bedre? Jeg savner å kutte, foreldrene mine overvåker meg mens jeg spiser, jeg må enkelte dager konsentrere meg for ikke å begynne å gåte bare noen snakker til meg. Så, hva skal jeg tro? Folk sier jo at ting er bedre, skal jeg høre på dem?

Hjemme igjen

  • ☆09.04.2012 kl.00:10 ☆



Jeg jogget fortere mens målet formet seg i hode mitt. Nå skulle jeg gjøre det. Jeg jogget nesten hele veien i strekk, det hadde jeg aldri gjort før. Nå ville jeg frem, fort, før jeg skiftet mening. Andpusten begynte jeg å jogge saktere. Snart gikk jeg. Jeg gikk på den vesle trebroen. Den virket så liten, men samtidig så stor. Nå var alt jeg kunne merke av å ha løpt litt smerter i magen og en ekkel kvalme. Jeg gikk frem og tilbake, så utfor kanten. På den ene siden var det nesten ikke noe vann, det var bare store steiner. På den andre siden var det mye vann, der kunne mansikkert ha overlevd ganske greit. Tanken fikk meg til å grøsse. Folk som kjørte forbi så på meg. Det var som om de skjønte at jeg ikke bare var på en vanlig joggetur, var det så synlig? Jeg så ned igjen. Brua var alt for liten, jeg ville ha overlevd. Ville jeg egentlig dette, ville jeg dø? Nei, eller jo, eller nei. Gråtkvalt sto jeg der. Visste ikke hva jeg skulle gjøre, livredd som jeg var.

Det ble til at jeg gikk litt unna brua, gikk til andre siden av veien. Der litt mot den gamle, nedsnødde lekeplassen, satte jeg meg ned på en tørr asfaltflekk.
Alt virket anderledes jo lengre og lengre jeg kom meg vekk fra brua. Jeg ville egentlig ikke dette, ikke i dag, ikke sånn. Jeg ville ikke hoppe ned i det kalde vannet og risikere å drukne. Å drukne var en av mine verste mareritt, jeg ville ikke at det skulle ende sånn.

Angst?

  • ☆28.03.2012 kl.21:45 ☆

Hadde du sett ordentlig etter,
så hadde du sett frykt, panikk, kanskje angst?
Var de tårevåte øynene hennes fulle av angst?
Frykt var det i alle fall. Hun var livredd.
Enda et fremlegg? Dette kom hun ikke til å takle.
Hun prøvde å ikke gråte, prøvde å smile.
Hadde du sett etter, så hadde du sett dette. 

Heldigvis, så var det ingen som så etter.

opptur, nedtur

  • ☆23.03.2012 kl.20:39 ☆

Jeg la meg ned i sengen min. Klokken var rundt halv seks og jeg hadde nettopp kommet hjem. Det fantastiske humøret mitt hadde allerede begynt å gi etter. Jeg hadde vært så veldig glad. Jeg var glad enda, men jeg var utslitt. Jeg viste at dette ikke ville vare. Stille før stormen tenkte jeg.

Jeg hadde rett. Neste dag var forferdelig. Jeg følte meg forferdelig, så forferdelig ut og holdt på å begynne å gråte mange ganger. Jeg får tårer i øynene bare noen jeg ikke kjenner snakker til meg, eller ser på meg. Midt i timen kan jeg pluttselig bli så trist at jeg må konsentrere meg for å holde tårene borte. Hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det.

Nå er søskenbarnet mitt her da. Jeg har savnet henne. Så jeg er litt glad.

Nå er Hunger games over. Jeg har ikke lengre noe mål. I dag er det akkuratt 4 uker siden sist jeg kuttet meg. Hvor lenge vil det holde? Jeg vil kutte nå. Jeg vil ikke bry meg om noe, bare kutte. Kutte langt, kutte dypt, kutte mye, bare kutte. Da må jeg til psykolog. Eller BUP eller whatever, men kan jeg ikke bare kutte da? Jeg bryr meg ikke om noe nå, jeg vil jo bare kutte. Skal jeg? Kan jeg? Jeg vil.

I dag.

  • ☆21.03.2012 kl.21:03 ☆

Da jeg våknet i dag, følte jeg meg helt jævelig. Ikke nok med at jeg hadde spist for mye dagen før og enda var kvalm, neida. For i dag bestemte pappa seg for å overvåke meg mens jeg spiste frokost. Jeg måtte også smørre matpakke som jeg ikke rakk å kaste før skolen. Jeg tenkte på alle de teite tingene jeg har gjort. Jeg følte meg forferdelig og var irritert og sur. På skolen klistret jeg på meg det "troverdige" smilet mitt. Man må virkelig være dum for å tro på det, seriøst. Vennene mine spør meg daglig om det går bra og jeg skylder alltid på at jeg er trøtt, sliten, eller har vondt i hode. De tror egentlig ikke på det, men hva slags valg har de vel?

Jeg følte meg sånn helt til etter skolen. Humøret mitt begynte å gå opp, jeg begynte å glemme. Alt ble bedre egentlig. Da jeg var igjen etter skolen og øvde til elevkvelden følte jeg meg mye bedre. Selv om jeg spiste ca. en halv muffins, og Julie bokstavlig talt matet i meg litt sjokolade, så gjorde det ikke noe. Jeg var hyper (meg+burn..) og glad. Ting ble bare bedre da jeg kom hjem og snakket med Kristine på telefonen senere. Og nå logget jeg på for å sjekke facebook da jeg kom på bloggen min. Tusen takk til alle som kommenterer, det betyr utrolig mye. Og det hjelper. Mye.

Derfor vil jeg takke mine fantastiske venner. Uten dere hadde jeg ikke vært i livet nå.

Marit - Du hjelper meg så ufattelig mye mer enn du tror, jeg elsker deg.
Kristine - Tusen, tusen takk for at du er her pusen min.
Marte - Du er min, jeg elsker deg.
Nille - Du er bare for god for meg altså.
Stephen - Bare å snakke med deg gjør livet lysere.
Sebbe - Jeg vet ikke hva jeg skal si, du er fantastisk.
Liam - Jeg er så veldig veldig glad i deg. Savner deg.

Og det er flere, jeg elsker dere alle. Tusen takk <"3 

Suicidal thoughts?

  • ☆20.03.2012 kl.19:10 ☆

Jeg føler meg helt fucked up nå. Jeg tenkte på sånne teite ting jeg gjorde da jeg var mindre, du vet. Sånne teite ting alle gjør. Jeg begynte nesten å gråte og måtte konsentrere meg om ikke å gjøre det siden mamma satt der. Jeg spiste alt for mye middag og jeg vil spy det opp igjen. Kanskje jeg gjør det. 

Jeg hater meg selv og jeg hater kroppen min. Jeg takler ikke dette, men jeg kan ikke dø for det er egoistisk. Jeg klarer ikke sllutte å tenke på de som kjemper for livet, så skal jeg liksom bare dø? Det virker ikke rettferdig.

I'm busy your ugly, have a nice day! :)))))

  • ☆20.03.2012 kl.06:27 ☆

Jeg bare likte overskriften litt, høh *peke*.

Ja, kremt. Jeg er faktisk ganske opptatt denne uka. Derfor blogget jeg ikke i går. Først var det skole, så skulle vi øve etter skolen [ Klassen skal ha elevkveld for mellomtrinnet ], så dro jeg til en venninne og ventet på pappa, så kom han og hentet meg, så var jeg hjemme i kanskje en halvtime - 40min. elns. Så dro jeg og pappa og hentet Vil og han satt oss av på senteret. Der gikk vi rundt, helt til dans snart startet for da måtte vi gå dit.  Så kom jeg ekstra sent hjem fordi pappa hentet oss sent, heh. Jeg var utslitt når jeg kom hjem, jeg er så teit.

Jeg fikk pratet med Kristinepus på telefonen for første gang i går da, hun er elsk. Jeg gleder meg veldig til å møte henne på torsdag. Glaaad i deeeeeg <3

I dag skal jeg på skolen, så øve, så hjem og lese og gjøre lekser. Så håper jeg at jeg snart kan få sette meg stille ned alene og sitte på tumblr i noen timer, for jeg trenger det.

Akkurat nå skal jeg bare sitte stille litt før jeg begynner å pakke skolesekken, hade.

Les mer i arkivet » Juni 2012 » Mai 2012 » April 2012
14 år gammel jente som er redd for alt og alle, sliter med stor skadetrang og spiseforstyrrelser? Er ikke sikker på hva som er galt med meg en gang.
------------------------------------------------------------------
N E I T H

N E I T H

14, Hol


☆ Designet er laget av Liam
hits